Et gammelt sitat sier at ”det første som dør i krig, er sannheten”. Da er i så fall verdigheten en god nummer to. I 1982 invaderte Israel Libanon i et desperat forsøk på å knuse PLO en gang for alle. Vi er på invasjonens første dag og det skal ikke gå lenge før ”våre” soldater får sin ilddåp. I likhet med alle gode krigsfilmer er det autentisiteten, intensiteten og den nyanserte skildringen som er Libanons styrke. Ikke siden Das Boot har vi sett en film like klaustrofobisk.

Det er tilfeldigheter som gjør gutter til overgripere. I krig er skillet mellom det man kan bli dømt for og det man får medalje for hårfin. Det er gode og dårlige epler på begge sider, og det er sivilbefolkningen som betaler den høyeste prisen. Libanon er en ærlig og viktig film for nasjonen Israel, som både frivillig og ufrivillig ofte er involvert i krigshandlinger. Filmen fikk Gulløven under høstens filmfestival i Venezia.

Ola Lund Renolen

38 medlemmer skal se denne filmen.

Fokuset er på det psykolgiske aspektet ved det å være soldat og dra ut i krig for første gang. Skildrer de ulike partene nøytralt politisk og det er jo en befrielse i seg selv. Kunne vel godt ha kuttet 15min. av filmen, uten at det hadde påvirket filmens helhet negativt.
Ip / 13. mar 2010 kl. 24:59

Logg inn for å kommentere eller registrer deg