I tillegg skal han bygge broer i en verden som er blitt mer polarisert under Bush, hvor man enten var med eller mot – tvil fantes ikke.
Nok å ta tak i, med andre ord. For å gå på en slik jobb, tror jeg jaggu man må være litt naiv, at man tror det nytter, at man har tro på noen grunnleggende verdier som handler om at alle skal få det bedre, om respekt og at andre også har noe å fare med.

Jeg er ikke så naiv at jeg tror USA over natta blir den snille onkelen i verden som vil alles beste og plutselig blir like opptatt av alle verdensborgeres velferd og demokrati. De vil nok i overskuelig fremtid kjempe for å beholde plassen som verdens økonomiske stormakt. Første prioritet vil nok også i fremtiden være å verne om sine interesser – man kan nesten ikke forvente noe annet heller, det ville nesten vært for naivt.

Når jeg da hiver meg på hylekoret og synes at tirsdag 20. januar 2009 er en stor dag for hele verden, handler det vel så mye om at vi i dag blir kvitt en stor dust i historisk global sammenheng, en farlig kristenfanatisk ultrakonservativ som kanskje har vært den største trusselen for vår sikkerhet og velferd i et langt historisk perspektiv.

At han på hjemmebane også er den suverent dårligst likte president i historien understreker det hele.
Direktøren for Det Norske Nobelinstitutt, Geir Lundestad, sa det så treffende da han ble spurt på valgnatten om Obama kan rette opp USAS renommé i verden. Det har han allerede gjort ved å bli valgt, sa han med et smil, for nå har hele verden forventninger.

Vi krysser fingre og ønsker mannen lykke til. Jeg tror han har de beste intensjoner og at han kan få fram noe godt i alle. Så naiv er jeg og så naiv tror  jeg Obama er.
Hva har dette med film å gjøre – kanskje ikke så mye, men det kommer sikkert en stor film om Obama en gang – om ikke så alt for lenge, men jeg håper det blir mer enn 8 år til!