Jula er den delen av året jeg kjenner aller sterkest på den grenseløse takknemligheten jeg bør føle, for at jeg er født i Norge og ikke på for eksempel Gazastripen.
Jula er markeringen av vår materielle levestandard, det er tiden vi feirer med mye god mat og drikke. Måltidene sammen med familie, venner og kolleger. Jeg blir voldsomt ydmyk for all den velstand, fred og trygghet vi har.
Jula skal jo også være tid for nettopp ettertanke og litt eksistensiell filosofering. Det religiøse aspektet er for meg totalt fraværende. Men tanken om å dele, ta vare  på hverandre og drømmen om fred på jord deler jeg med de troende – jeg er tross alt selverklært naiv.
Jula og den symbolske markeringen ved nyttårsskiftet er for meg en feiring av hvordan vi har fått det, en markering av at tiden går og at det er et håp for fremtiden. Og sist, men ikke minst, en grenseløs takknemlighet for den jobb, den innsats og det offer de tidligere generasjoner har gitt for at vi har kommet dit vi er.
Derfor er jula og nyttårsmarkeringen for meg like sterke symboler for vår nasjon og kultur, som de viktige maidagene 1. 8. og 17 mai.
Ikke bare er jeg naiv, jeg er også rimelig sentimental. Når Ja vi elsker avspilles etter kongens og statsministerens taler nyttårshelgen og sangen akkompagneres av vakre norgesbilder, er det ikke fritt for at klumpen i halsen kjennes.
Igjen er det på samme måte som de viktige maidagene. Rettighetene og velferden, friheten og selvstendigheten – jeg er grenseløst takknemlig. For meg og mine bør det være ekstra grunn til å føle takknemlighet denne julen for at vi har vår nåtid og vår fremtid her i Norge og ikke på Gazastripen. Vi bør takke min oldefar som kjempet med og mot kobbermalmen i gruvene på Røros, vi bør takke Max Manus og vi bør takke de brave menn på Eidsvoll i 1814.

Verden går nok fremover, men det er ofte to skritt frem og et tilbake. Nå har den spilt oss det puss å ta et kraftig skritt tilbake midt i julefreden. At det akkurat skjer hvor juleriet etter sigende skulle ha startet er mildt ironisk.
Under Kosmorama vil vi som alltid presentere sterke historier, også fra Midtøsten. Historier som kan være med på å forklare hvorfor Israels folk kan godta den nedslaktingen av palestinere som pågår akkurat nå. Historier som kan være med på å forklare hvorfor desperate palestinere gjennomfører stupide rakettangrep mot Israel, når alle vet at det vil føre til vanvittige hevnaksjoner fra Israelsk side. Men først og fremst ønsker vi å kunne presentere historier om mennesker som antyder en vei ut av uføret, historier om verdighet, respekt og framtidshåp.
Det vil bli interessant, rent kynisk sett, å se an hvor den israelske grensen går for aksept av drepte palestinere fordi det er ”nødvendig”. Den tyske okkupasjonsmakten i Norge praktiserte vel nærmest en slags 1 – 10 politikk. En drept tysk soldat førte til represalier og henrettelse av 10 nordmenn. På østfronten, hvor tyskerne ikke hadde så stor respekt for folket de okkuperte, var forholdstallet enda større.
Når 2. omgang startet med bakkekrig på Gaza var stillingen 4 – 400. Det sier faktisk litt.
Undrer på hvilken side Max Manus ville ha engasjert seg.