På menyen finner vi tre filmer, de er fremdeles i støpeformen, men det er ikke et problem. Fokuset ligger på karakterene, uttrykket og stemningen filmskaperne tilfører materialet. Det ambisiøse forskningsprosjektet, som har funnet sted på høgskolen i Nord-Trøndelag i Verdal, har hatt nettopp dette i nærmere øyesyn.

Forskningsprosjektet ledes av Ragna Lindboe. Selv er hun utdannet regissør, og er ansvarlig for den delen av Teaterutdanningen ved HiNT som er rettet mot film. Lindboe har gitt de tre regissørene følgende premisser; et knapt budsjett på 25000kr, én location, 6 ukers tidsfrist og 3 dødssynder å velge i.

Dette er tre krevende premisser, det lave budsjettet i seg selv gjør sitt til å begrense den kreative utfoldelsen. Da hjelper det ikke at man kun har mulighet til å benytte én location, hvilket tvinger handlingen over på et mellommenneskelig plan. En særs krevende utfordring hvor tiden er knapp og skuespillerne uerfarne. Gruppene brukte en uke på idémyldringen, en uke på manusskriving og hadde dermed fem dager med opptak til rådighet. Det var viktig at karakterene skulle skapes gjennom skuespillerne, for så å la karakterene skape historien.

Den første filmen er regissert av Carsten Fromberg, og har tittelen ” Funny Money”. Frombergs intensjon med filmen var å beskrive gruppedynamikken i en vennegjeng med unge, ny-rike. Den valgte dødssynden er ”fråtsing”. Innspillingen tok plass i en suite på Britannia Hotell i Trondheim. I de 25 minuttene filmen varte, ble vi presentert for en intens, dogmeliknende seanse med fire fulle venner og en hotellansatt. En av vennene har kjøpt seg inn i et ferieboligprosjekt i Kroatia, noe som feires med store mengder alkohol og umoden oppførsel. Det hele tar av når en hotellansatt setter foten ned, og forlanger festen avsluttet. Festbremseren blir betalt 3000kr, og festen fortsetter med den korrumperte som gjest. Problemstillingen fra dette punktet og utover blir som følger; hva er man villig til å selge seg for, og hva er man villig til å kjøpe?

Fromberg opplever i denne filmen karakterenes makt på en kraftig måte. I manuset opplever han en film med hovedfokus på gruppen, mens han på lerretet ser en film der en av karakterene tar inn filmen og gjør den til sin historie.

Film nummer to er tittelert ”Verditransporten”, og er regissert av Janna Brattli. Da Carsten Fromberg valgte å fokusere på gruppedynamikk, har Brattli et fokus på humor. ”Verditransporten” er en fortelling om et vellykket ran, og hva valg av feil sjåfør kan resultere i. Filmens humor er basert på alvorlige temaer; arbeidstakeres rettigheter ved ansettelser og svangerskap, hvilket fungerer. Brattli mener selv at dette er en form for humor hun ikke ville turt å satse på, hadde det vært utenfor forskningens trygge favn.

Siste regissør ut er Mali Finborud Nøren. Hun har tidligere jobbet mye med dokumentar-sjangeren, og har i ”Farsarven” sett på filmuttrykk. Nærmere bestemt, hvordan man kan overføre teateruttrykk til film på en vellykket måte. Den benyttede teaterformen går ut på å vise menneskene fra deres mest uhyggelige og demonske side. På denne måten kan man illustrere tabuene i ulike situasjoner på en elegant måte. ”Farsarven” viser fire søsken som gjenforenes i forbindelse med åpningen av deres fars arveoppgjør. De fire spiser kake når testamentets innhold blir lest. Plutselig forvinner filmens karakterer inn i en underverden der situasjonen blir satt på spissen. Grådigheten fremstilles som blodhunger, lepper males blodrøde, puter revnes og karakterenes sanne følelser får fullt utspring. Uhyggen i situasjonen er til å ta og føle på. Teateruttrykkets inntog i filmen har med andre ord gjort sitt med filmens opplevelse. Hvilket også var meningen. Man kan konkludere med at eksperimentet har vært vellykket.
Etter endt filmvisning er nyegjerrigheten pirret, og jeg lurer på hvordan norsk film vil utvikle seg i de kommende år. Blir disse grepene en del av norsk films palett, vil vi gå en spennende tid i møte