Og la meg si dette med en gang – neste gang Japan truer med å ta over jordens styre og stell, så gir vi dem nøklene og kredittkortene med en gang, OK?

Dere får tilgi meg noen innledende tanker og betraktninger om Tokyo og Japan før vi går løs på selve filmene og festivalen – mine 8 dager her borte viste seg nemlig å være en noe nær total åpenbaring. Ikke bare fordi Tokyo må være verdens ledende mat-by, med et utall små restauranter i verdensklasse i hvert eneste smug, alle på størrelse med badet mitt hjemme i LA, og der man bare unntaksvis snakker eller skriver etslags engelsk. Etter etpar innledende eksperimenter, der man fra begge sider prøver å unngå å få servert levende blekkspruter og annet snørr, viste det seg helt og holdent lurt å bare overlate menyen til ekspertene, og la dem servere det de mente de var gode på. Jeg har ikke spist mer eller bedre på noe tidspunkt i mitt liv.

En klassisk SF-klisjé – best formulert i Arthur C. Clarkes ”Childhood’s End” - er at jorden en vakker dag våkner og oppdager at vi er invadert av en rase fra det ytre rom som har til hensikt å redde oss fra oss selv. Mens Hollywood stadig maser med storslåtte remakes av mer krigersk orienterte commie-klassikere som ”The Day the Earth Stood Still” og ”War of the Worlds”, kan jeg melde at vi ikke trenger vente på noe inngrep fra aliens. Den stillfarent velmenende sivilisasjonen som kan redde kloden fra seg selv lever allerede blandt oss – de heter japanere, og bør umiddelbart få oppsyn med alt som har med administrasjon og samfunnsfag å gjøre.

Det tok meg etpar dager å skjønne at jeg ikke gikk rundt i en konstant tilstand av irritasjon lenger. Jeg irriterer meg mye, mitt blide åsyn til tross; jeg irriterer meg over at folk ikke bruker blinklys i trafikken, jeg irriterer meg over at de stanser der rulletrappen ender, jeg irriterer meg over at de ikke legger merke til hvor mange ganger de mener seg berettiget til å forgripe seg på andres plass, agenda eller sjelefred. Jeg irriterer meg over mine meksikanske naboer, som ikke evner å skille mellom ringeapparat og bilhorn klokken fem om morgenen. Jeg gir for så vidt faen i om de gidder lære seg engelsk eller ikke, men jeg mener at man ikke har rett til å vekke ca 70 mennesker klokken fem om morgenen på grunn av sin egen teknologiske uvitenhet eller sosiale begrensninger.
I Tokyo og områdene rundt storbyen har vi omlag 35 millioner mennesker som evner å få dagene sine til å gå rundt uten å plage en sjel, innenfor et geografisk område som er mindre enn Sør-Trøndelag. Dette har ikke skjedd av seg selv, men er et resultat av konkrete tiltak og inngrep. Først og fremst har noen satt seg ned og Tenkt På Alt. I Japan er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Du har skilt og forskrifter for enhver anledning – noen av dem ustyrtelig morsomme, som f eks skiltene i undergrunnen som advarer mot å øve golfsvingen med våt paraply, all den tid dette kan være til våt sjenanse for dine medmennesker, eller de utallige røykesonene som er opprettet fordi røyking ikke er tillatt på fortauene. (Alle røyker, men ingen røyker på fortauet – de har selvsagt små skilt som forklarer at røyk er større enn røykeren, at gloen på en sigarett er 700 grader, og at enhver sneip en ubetenksom og antisosial ’bad smoker’ slenger fra seg jo må plukkes opp av en renholdsarbeider, som så må overføre den til søppelbil, og at dette til slutt involverer ekstraarbeid for to-tre andre medmennesker. Hvordan løser en nikotinsugen salaryman dette problemet? Som de løser alle problemer – de har med seg en elegant liten eske i sølv; et portabelt askebeger.) Japan er de små emballasjenes land – de har mestret møtet mellom rom og estetikk med overjordisk eleganse. Dette er, for ordens skyld, ingen smal sak, om jeg kan få innvilge meg en ’pun’ her. Verden blir stadig fullere og styggere. Bento-boksen er nøkkelen til menneskedyrets videre overlevelse.

Og så er de høflige. Latterlig høflige. Jeg er sliten i ryggen av all bukkingen. Men du bukker, og du bukker dypt, fordi det er slik du uttrykker din grenseløse tilfredsstillelse med den velviljen og ekspertisen de utviser overfor sine gjester i ett og alt. Jeg bøyde meg ikke bare i støvet for sushi-mesteren som mer eller mindre fikk meg til å gråte av livsglede, men også for den middelaldrende damen som først viste meg hvor jeg skulle finne den lille butikken som solgte japanske fribrytermasker (det er slike oppdrag man tar på seg når man har barn), men som også stod og ventet på meg utenfor selvsamme butikk fordi hun ville forsikre seg om at jeg ikke gikk meg bort i alle de rare, kronglete smågatene, sånn i tilfelle de retningslinjene hun ga meg ikke var gode nok.

Jeg gir meg over. Dette er et samfunn som funker. Jeg trodde Skandinavia og deler av vest-Europa i grunnen var den best tenkelige samfunnsmodellen verden hadde å rutte med, men nå vet jeg bedre – det er av Japan vi skal lære å styre kloden gjennom de neste århundrene. Halvgodt er ikke godt nok. Tragedien her er selvsagt at jeg nå vet at resten av verden nå ikke har noen unnskyldninger igjen til å ikke te seg ordentlig – jeg er redd for at min altomfattende frustrasjon med tilværelsen bare blir verre nå som jeg vet at menneskedyret ikke er dømt til forsoffen middelmådighet fra naturens side. Jeg har så langt levd i uskyldighet, og må nå manne meg opp til å tolerere en helt unødvendig kompromittert og besudlet hverdag inntil neste gang jeg kan besøke Japan.

Så det er altså med en viss ambivalens at jeg nå tar for meg selve filmfestivalen – det er nemlig ikke til å unngå at man ser film gjennom et litt annet perspektiv enn normalt når man er i et så annerledes samfunn som dette. Å se ”Gomorrah” i Japan er ikke bare å se en film om italiensk mafia – det blir å se en film om et samfunn som ikke fungerer, der den sosiale kontrakten mellom borger og stat har brutt helt sammen. Samme med filmer fra Palestina og Cuba eller franske gangster-epos – vi ser en verden som ikke funker. Jeg ble, halvannen uke før amerikanerne skal velge hvilken president de tror er best egnet til å gjøre verden litt bedre igjen, hele tiden slått av en slags avmakt i møtet mellom filmer fra en verden som ikke fungerer, sett i en nasjon som faktisk funker noe nært optimalt. (Japanerne har mafia de også, men de holder seg innenfor sin bento-boks, og ser ikke ut til å affektere skreddere eller enslige mødre eller søppeltømming. De driver med sex og dop, slik mafiafolk skal gjøre.) (Og en betraktning til – Japan er besatt av ’cute’; selv hardpornoen her er søt. Om enn bare fordi den eneste representasjonen av kvinnelig seksualitet som later til å eksistere i Japan er den 14-årige skolepiken. Dette er det eneste symbolet de har på attråverdighet. Veldig underlig.)

Og underlig nok - jeg opplevde uansett Tokyo Film Festival som en helt middelmådig festival. Det er 12-13 millioner mennesker i Tokyo, og de solgte 41 475 billetter på 8 dager, hadde Jon Voight som jury-sjef, og ga en ærespris til Nikita Mikhalkov; dette er et nivå vi i Kosmorama er helt innen rekkevidde av. (Og muligens mer bevis på at filmfestivaler har bedre kår utenfor verdensbyene enn i dem.) Festivalen fant sted i det samme shoppingsenteret som ”Lost in Translation” ble spilt inn i, og druknet ellers totalt i bybildet. Pass- og billettsystemet var nokså ugjennomtrengelig ordnet – du kunne bare ta ut billetter for forestillinger samme dag i selve kinosenteret, og ble henvist til nettsidene for alt annet. Billettsalget på nettsidene foregikk imidlertid utelukkende på japansk, hvilket setter et anselig spørsmålstegn ved ”International”-betegnelsen. (Skjønt, alle filmene hadde engelske og japanske tekster – engelsk horisontalt på bunnen av lerretet, japansk vertikalt i margen.) En café/bar i komplekset gjorde tjeneste som festivalens møtested, og ble nokså umiddelbart gweilo-ghetto for de tilreisende blekansiktene, som ikke var spesielt tallrike. Etter å ha konstatert at dette stedet bød på den mest uinteressante maten i Tokyo, la jeg gjerne veien andre steder – det er bare så mye jeg har å snakke med tyske filmimportmatroner om, liksom. Det denne presumptivt velbeslåtte festivalen var jævlig god på, var gjester – det var knapt en screening som ikke ble fulgt av Q&A med regissør og skuespillere. Det de ikke er videre flinke til, er Q&As – mannen de beskrev som ”MC”, Master of Ceremony, var karikaturen av en underdanig ryggslikker av det slaget filmverdenen allerede har altfor mange av.

Programmet var, på det jeg tror er japansk vis, veldig veloppdragent og forutsigbart. Det ble mye om brune barn i den tredje verden, og om nevrotiske individer i den industrielle verden. Og dermed nokså blottet for den slags filmer jeg gjerne ser etter til mitt eget program. Det kompliserte billettsalgsystemet gjorde også at jeg gjerne så helt andre filmer enn jeg hadde lyst til, men det kan jo fungere begge veier, og bød på uante overraskelser. Innimellom slo de til med disse opphausete førpremierene som jeg aldri helt blir komfortabel med i festivalsetting – Journey to the Center of the Earth 3D, Wall-E som avslutningsfilm, og et utall japanske filmer med diverse tenåringsidoler.