Alt fra drama, romantikk, action, grøss, ja t.o.m. de vanligvis fryktelige dårlige ?teen-comedies? (tenk American Pie og annet søppel) klarer dette landet å trylle ut som kvalitetsfilmer. Hvordan klarer koreanerne egentlig  dette? Nuvel. Dette innlegg skal handle om filmen Treeless Mountain.

Og med tanke på de filmtradisjoner Korea har så leverer Treeless Mountain varene. Filmen føyer seg fint inn i rekken av sterke asiatiske filmer om barn som må ta ansvar og pass på hverandre når de voksne feiler.

Jeg pleier egentlig å mislike når barn skal opptre på film, men av en eller annen grunn føler jeg at de asiatiske filmene klarer å skape troverdig karakter selv med små barn i rollene. I dette tilfelle handler filmen om Jin og lillesøsteren Bin som i praksis blir forlat hos sin tante da moren skal ?finne igjen pappaen?.  Nå blir denne gangen både Jin og Bin tatt bedre vare på av de voksne enn det jeg har sett i andre filmer med tilsvarende tematikk. Men her får vi et godt innblikk i både hvordan barn tenker og oppfører seg når de personene de har mest tillit til svikter.

Den relativt ferske regissøren So Yong Kim (dette er hennes andre spillefilm) gjør også et interessant grep med hvordan sekvensene er filmet. Her er det mange close-up av bare ansikter. Ikke stirrende øyne og svette som i de gamle spaghetti-westerne til Leone men eller mer en up-close-and-personal iakttaging av karakterene både i dagligdagse gjøremål og når da store begivenheter finner sted. Tricket er helt klart med å gir filmen en meget tett på og nesten klaustrofobisk kontakt med hovedrollene.

Her har vi med purunge skuespillerinner men i mine øyne har de levert en svært troverdig fremstillingsevne sammen med en sterk om ikke unik filmfortelling - men så kan man jo kanskje si at jeg bare er generelt litt for glad (og ukritisk?) til filmer fra Øst-Asia.