Dette er etter min mening den beste filmen fra 2. verdenskrig. Jada, det er fint at den er litt kulturrelativistisk og viser krigen også fra den andre siden, men jeg tror strengt talt den ikke hadde vært så mye dårligere om det hadde vært amerikanere inne i ubåten. Filmen handler ikke om de gode mot de onde. Poenget er hvordan den skildrer menneskeskjebnene ombord på ubåten - hvordan en gjeng soldater kjemper for å overleve krigen. Det er folkene som er subjektet, ikke ubåten. Kameraet er stort sett på innsiden av båten, og her er det fint lite glamour. Her får vi ikke klassiske ubåt-shots av den stillegående jegeren som grasiøst glir gjennom et endeløst hav på jakt etter fienden. Nei, her får du se folk som er fanget i en blikkboks med millionvis av tonn vann rundt seg i alle retninger som blir redde i det metallet ser ut til å gå opp i sømmene. Og de skildres så du virkelig tror på dem, både helter og drittsekker.

Jeg så som sagt filmen første gang i på VHS i kjellerstua hos en kompis først på 90-tallet. Siden har jeg kjørt den på hjemmekinoanlegget hjemme, men jeg har aldri sett den på kino. Og aldri i en vaskeekte tysk ubåtbunker fra krigen! Jeg kan love deg jeg gleder meg til visningen i Dora!

Det jeg alltid har mest lyst til å snakke om om denne filmen (og jeg prater faktisk stadig om den, rett som det er) er den fantastiske slutten. De siste minuttene av filmen - kanskje filmhistoriens beste antiklimaks. Dette er det som virkelig setter prikken over i-en, men den kan jeg jo ikke gå inn på i detalj uten å ødelegge filmen for deg. Jeg får bare si: kom deg ned i Dora og få sett denne filmen. Dette må jo bare bli tidenes feteste filmopplevelse i Trondheim!