Å dømme etter de to første filmene jeg har opplevd på Kosmorama i år, kan dette komme til å bli en stor utfordring for min kynisme. Den første filmen jeg så, Forbidden Childhood klarte å sno seg vei inn i hjertet mitt gjennom bruk av sterke virkemidler. Men den handlet om krig og ufred langt unna. Dette er en helt annen film, som på en helt annen måte trenger rett inn i hjerterota. Dette kunne vært meg. For dette er ikke en film om å bli mor (hvilket jeg naturligvis aldri vil bli), men er en film om en kvinne som nettopp har blitt det. Det er en film om å ha det vondt, om å være fanget, om å stå i skyggen av en mor, om å være slitt mellom og kuet under press fra mange kanter. Og å bli oversett når man har det vanskelig. Og dette treffer rett inn i hjerterota. Det føles ekte og nærme.

Som sagt - Kosmorama er ut til å bli en utfordring for min mandige kynisme. Nå trenger jeg snart en litt mer manne-film. Jeg ser fram til Watchmen i kveld.
Og som et lite sidespor fra statsviteren i meg, som så Sicko for et par dager siden: Takk for at vi har det skandinaviske helsevesen vi har. Fy flate så ille det måtte gått i denne filmen hvis filmens hovedperson i tillegg skulle bekymre seg over regningene ved å få hjelp, eller kanskje til og med få det fordi hun ikke hadde penger eller forsikring?