Først under 2. verdenskrig, både i Berlin og i Norge. Og det var i Norge han av hjemmefronten ble kalt den svarte nelliken, på engelsk oversatt til The Black Pimpernel. Som sin røde navnebror under den franske revolusjonen sørget han for å redde de uskyldige unna blodige regimer og massehenrettelser. Her i Norge har vi glemt ham, og i Sverige fikk han ikke bare takknemlighet for sin innsats. Han var en uortodoks mann, som gjerne la reglene til side for å gjøre det han mente var rett. Og slike menn blir ikke alltid populære.
Men i Chile er Harald Edelstam fortsatt hyllet som en stor helt. I filmen The Black Pimpernel får vi den historien de husker ham for der, hvordan hans personlige innsats reddet mange fra døden i de kaotiske dagene da Augusto Pinochet og hans militære avsatte den sosialisitiske Salvador Allende. Dette er ikke noen traust dokumentarfilm. En av skuespillerne i filmen, Lisa Berlinder (som forøvrig gjør en meget god rolle), var til stede under visningen og avslørte at de hadde pyntet litt på sannheten for å skape en god thriller. For eksempel har ikke filmens kjærlighetshistorier rot i virkeligheten. Men de er med på å skape god underholdning og er derfor med og sørger for at mange kommer til å lære mer om disse grusomme dagene i Chile og Harald Edelstams heroiske innsats.

Og filmen er virkelig en god thriller. Den er velprodusert, skuespillerne gjør en god innsats og har et godt manus å jobbe ut ifra. Filmen er innspilt i Santiago, og har der sterke symboler å spille på.  Nasjonalstadionet for eksempel, der de første massehenrettelsene foregikk og sangeren Victor Jara endte sine dager. Her får vi følge en ung svensk kvinne (en rolle satt sammen av flere forskjellige virkelige personer) som ble arrestert, og Edelstams forsøk på å finne henne.

Filmen er altså både god underholdning og en film du kan lære viktig historie av. Ikke noe alle får til.  Den anbefales på det sterkeste.