Det kuleste med å være diktator på livsstid er selvsagt den omfattende konstruksjonen av en alternativ virkelighet der selv dine villeste innfall virker fornuftige. Få despoter har vist seg bedre på dette området enn Nord-Koreas radarpar Kim Il-sung/Kim Jong-il, som i sin tid evnet å overtale den sultrammede befolkingen til å spise sine egne barn – et klart høydepunkt innen Pappa Kims ‘Juche’-ideologi, som framholder standhaftig, selvstendig oppfinnsomhet som nøkkelen til det konfusiansk-stalinistiske nirvana.

Kim den Yngre er en kjent cineast, og tok tidlig grep for å anvende Juche-ideen innen filmteori og filmpraksis. Her har den amerikanske rakkerfanten Jim Finn tatt ham på ordet, og konstruert en finurlig fortelling bygget på opptak fra Nord-Koreas spektakulære propaganda-forestillinger – Leni Riefensthal, gå hjem og vogg! – og en story som nesten er basert på faktiske hendelser. Nøkkelordet her er selvsagt ‘nesten’, all den tid grensen mellom fakta og fiksjon er det første offeret i enhver revolusjon.

Sindre Kartvedt

Jim Finn (f. 1968 i St. Louis) er en anerkjent filmskaper som bruker humor og historisk iscenesettelse for å forske i ideologi, kapitalisme og revolusjonerende kunstpraksis. Hans filmer er vist på internationale filmfestivaler som Rotterdam, Sundance og Edinburgh, så vel som på museer og cinematek rundt om i verden.