Terence Davies’ Of Time and the City er en kjærlighetserklæring til hans fødeby Liverpool, samtidig som det er en klagesang over en svunnen tid – både for byen og regissøren. Davies forteller om sin barndom og oppvekst, sitt forhold til religion og klassebakgrunn, og ikke minst sitt forhold til film. Det er gjennom populærkulturen Davies formidler sine lykkeligste minner, og han benytter popsanger og musikalnumre på en gjennomført og utspekulert måte for å illustrere sine synspunkter.

Of Time and the City er både en grundig og personlig dokumentarfilm – full av humor og sarkasme - og et vakkert billeddikt fra en av de store mestrene i britisk film. Terence Davies tilhører samme generasjon som Peter Greenaway og Derek Jarman, og både innholds- og formmessig finnes likhetstrekk med begge disse regissørene i Of Time and the City.

Svein Inge Sæther
 

Terence Davies (f. 1945 i Liverpool) startet sin vei mot regiyrket ved Coventry Drama School på midten av 1970 tallet og tok sin utdannelse ved National Film School i London. Han skrev og regisserte tre kortfilmer i perioden 1976-1983 som skulle bli hetende The Terence Davies Trilogy. Denne samlingen, bestående av filmene Children (1976), Madonna and Child (1980), og Death and Transfiguration (1983), ble vist sammen som en langfilm og vant priser både i USA og i Europa. Hans aller nyeste prosjekt er dokumentaren Of Time and the City (2008), som også vises på Kosmorama i år. Distant Voices, Still Lives (1988) var Terence Davies første rene helaftens spillefilm.