Dette er ikke en film for nybegynnere. For å ha utbytte av El cielo, la tierra, y la iluvia må du innrette deg i en krevende og langsom rytme. For mange vil filmen være en tålmodighetsprøve, langt over grensen til det kjedelige. For deg som klarer å senke skuldrene og finner filmens puls, venter det en meditativ perle, og du vil oppdage at det faktisk skjer en hel del. Mer enn å fortelle en historie skildrer filmen en tilstand av isolasjon og ensomhet; stemningen som etableres er det vesentlige.

El cielo, la tierra, y la iluvia er befolket av få karakterer som alle bor på den samme regnvåte, avsidesliggende øya på sørkysten av Chile, men det kunne i grunnen vært hvor som helst. Vi får ikke vite mye om hovedpersonen Ana, som bor sammen med sin invalide mor, mannen hun jobber som husholderske for eller venninnen Veronika og hennes søster. Dem i mellom er dialogen ytterst sparsom. Her er mange hull å fylle for tilskueren; dette er ikke en film som gir ved dørene. Til gjengjeld er bildene utsøkt vakre. Tagningene er lange, og landskapet, regnet og vinden spiller viktige roller.

Eli Gjerde

José Luis Torres Leiva er født i 1975 og bor i Santiago i Chile. Han har regissert to filmer tidligere. I sine filmer er han opptatt av å framstille ensomhet og isolasjon, ikke som noe ensidig negativt, men som en indre læringsprosess.