Dette er England – billedpoesi i grayscale.
Distant Voices, Still Lives er selve mesterverket til Terence Davies. Han benytter seg av et nakent og sobert bildespråk, som på en gang er neorealisme, kitchen sink og stilisert hyperrealisme. Byen er grå, klærne er grå, ansiktene er grå. En fæl og brutal fyr hersker med hard hånd over kone og tre barn.
Filmmusikk er som regel musikk som understøtter bildene og stemninga de ulike stedene i en film. Davies’ musikkbruk er annerledes; han bruker populære sanger, de fleste av ganske lystig karakter, fra tida historien utspiller seg i, både på lydsporet og framført av karakterene i filmen – som allsang på puben vel å merke, ikke som sangnumre a la musicals! Effekten av musikken sammen med bildene historien er voldsom, og gir filmen flere ekstra dimensjoner.
Svein Inge Sæther
| 05. mars | 19:00 | Nova 10 |  |
ORIGINALTITTEL
Distant Voices, Still Lives
ENGELSK TITTEL
Distant voices, Still Lives
SERIE: Cinerama
LAND: Storbritannia
SPRÅK: Engelsk
UNDERTEKST: utekstet
PROD. ÅR: 1988
SPILLETID: 85 minutter
REGI: Terence Davies
MANUS: Terence Davies
PRODUSENT: Jennifer Howarth, Colin MacCabe
FOTO: William Diver, Patrick Duval
PRODUKSJON: Channel Four Films, BFI
MEDVIRKENDE: Freda Dowie, Pete Postlethwaite, Angela Walsh, Dean Williams, Lorraine Ashbourne
FILMOGRAFI
